«Fortsett å tegne»: Øyvind Torseter om streken som lever

Han begynner midt på arket, uten noe bilde i hodet. Han bruker aldri viskelær. Når streken går feil, lar han den stå og ser hvor den vil.

Øyvind Torseter er en av Norges mest prisbelønte illustratører og bokskapere. Han er født på Hamar i 1972 og vokste opp i Stange. Som 18-åring dro han til kunstskoler i Oslo, og senere studerte han illustrasjon i tre år i England. Han har fått Bologna Ragazzi-prisen for «Avstikkere», Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for «Brune» sammen med Håkon Øvreås, og Den tyske ungdomslitteraturprisen for «Mulegutten». Han har også fått Kulturdepartementets priser seks ganger. Nå sitter han i juryen for Kjell Aukrust legat for unge tegnere.

I denne episoden av «Arven fra Kjell» møter han kulturpedagog Lage Thune Myrberget til en samtale om streken, feilene og arven etter Kjell.

Bildet først

Kjell Aukrust kom inn i livet hans rundt tiårsalderen, da han fant en av Aukrusts bøker og ble fascinert av både historiene og tegningene. Han husker at universet var vilt, og at han elsket streken.

Selv forteller han helst i bilder. Når han lager egne bøker, tegner han fram historien først, og teksten kommer til slutt, med så få ord som mulig. Han sammenligner det med vokal og instrumenter: tekst og bilde skal jobbe sammen, men gjerne i kontrast. Da oppstår et tredje punkt som leseren fyller ut selv. Han vil ikke fortelle leseren hva hun skal tenke.

Han maler lite, selv om han nylig har malt direkte på veggen i en skoleutsmykking. Streken kommer alltid først. Mest av alt liker han å tegne mennesker, og å se dem begynne å leve sitt eget liv på papiret.

Feilen som blir noe

Metoden hans er overraskende enkel. Han legger fram materialene og begynner å tegne midt på arket, slik barn gjør. Tilfeldigheter og feil får styre retningen. Han lager mange tegninger som ikke kan brukes, og blir så sin egen redaktør som velger ut, klipper og limer. Fordelen er at terskelen for å begynne blir lav. Han har aldri vært redd for det hvite arket. Står han fast, går han en tur og kommer tilbake.

Når en strek går feil, har han tre valg: kaste arket, late som ingenting, eller bruke feilen. Han velger det siste. Ofte blir nettopp feilen det mest interessante i tegningen.

Hva juryen ser etter

Tegning er ikke idrett, sier Torseter, og det finnes ingen fasit. Blant de 104 søknadene til legatet så han etter fire ting: en strek med innlevelse og følelse, gode ideer som blir formidlet forståelig, håndverk som gir trygghet til å eksperimentere, og magefølelsen som kommer av mange års erfaring. En perfekt strek er ikke så interessant, mener han. Streken må ha nerve og tilstedeværelse, og det veier tyngre enn tekniske feil.

At unge tegnere låner fra Aukrust eller andre forbilder, ser han som naturlig. Han gjorde det selv, før han fant sin egen signatur. Veien dit kan være lang.

Arven videre

Juryarbeidet gir ham et sjeldent innblikk i hva som rører seg blant de yngste illustratørene, en generasjon han ellers ikke har like god oversikt over. Slik blir legatet en bro begge veier: unge tegnere får støtte og anerkjennelse, og en erfaren tegner får se hvor streken er på vei.

Rådet han ville gitt seg selv som 15-åring, er kort: fortsett å tegne. Han foretrekker det framfor «ikke slutt», fordi det er mer positivt. Det er et godt råd også for alle som har en blyant liggende i dag.

«Arven fra Kjell» er produsert av StoryPhone i samarbeid med Fabelaktiv og Huset Aukrust. Støttet av Fritt Ord, Sparebankstiftelsen Hedmark og Innlandet fylkeskommune.